Sult Knut Hamsun Analyse

  1. Mer om
Sult Knut Hamsun Analyse

Sult Knut Hamsun Analyse Refusjon



En grundig analyse av boken "Sult" og et kort sammendrag av Knut Hamsuns liv en sammenliknende analyse av Sult og Ringen sluttet. Forfatteren Knut Hamsun (1859 - 1952) er en av det Oppgaven er en grundig analyse av romanen Sult av Knut Hamsun. Analysen tar for seg komposisjon, språk, hovedpersonen og utviklingen samt nyromantikkens sam Oppgaver til Hamsuns roman Sult, med vekt på modernistiske trekk og hovedpersonens karakter Boka Sult er skrevet av en av Norges mest kjente forfattere, Knut Hamsun. Knut Hamsun levde fra midten av 1800-tallet til

Avhandlingens konklusjon er noe uavklart. Så lenge det ikke finnes noen klar, utvetydig dokumentasjon på hvorvidt Hamsun var oppmerksom på Nietzsches tankegods på dette tidlige tidspunktet, er det umulig å hverken bekrefte eller avkrefte at tyskeren kan ha vært en med-innflytelse på verket. Han flyttet nok en gang til København og skrev første del av Sult som ble publisert i tidsskriftet "Ny jord" og ble publisert som anonym.

Redaktøren i "Verdens gang" skrev dette om første delen av romanen: «fortjener opmærksomhed som vitnesbyrd om et ganske usedvanlig talent med fremragende evne til å skildre og skarpe øine til å se. Er det en ny forfatter, som her åpenbarer sig, har vi utvilsomt en evnerig forfatter mere.

Karakterer: Hovedpersonen i boken er en person som skal representere Knut Hamsun. I boken vandrer han rundt i gatene i Kristiania. Han har ikke fast jobb eller inntekt og tjener gerne et par kroner av redaktøren han skriver artikkler for. Han vandrer som sagt rundt i gatene i Kristiania og sulter. Med Benjamin skulle man kunne beskrive forløpet som følger: Det moderne storbylivet destruerer selve erfaringen, gjennom å rive mennesker og ting ut av sine meningsgivende sammenhenger, noe som bl.

Fabelaktig formidling

Om auraens erfaringsform, se f. Omvandlingen av inntrykk til «opplevelser» innebærer at fenomener tillempes falsk aura, de får vare-karakter.

Maltes poetiske destruksjon skulle da innebære å rive bort falsk aura. Hos Malte åpner dette for et omslag, for et «syn» ikke ulikt den oppmerksomhet Benjamin skriver om i Kafka-essayet: Malte lär av den blinde att se och det han ser är en förvandling från det yttersta elände till en vink om det gudomliga.

Melberg 1998, 89—90 Det nærmeste man kommer et slikt omslag i Sult, er nok den berømte sko-scenen. Denne inntreffer i forlengelsen av at helten, utarmet av sult og distraksjoner, må oppgi sine vidløftige skriveambisjoner. Han lener seg mismodig tilbake på benken og gjennomgår et vidunderlig stemningsskifte idet han ser ned på sine føtter: Ved at kaste Øjnene paa mine Sko, var det som jeg havde truffet en god Bekendt eller faaet en løsreven Part af mig selv tilbage; en Genkendelsesfølelse sittrer gennem mine Sandser, Taarerne kommer mig i Øjnene, og jeg fornemmer mine Sko som en sagte susende Tone imod mig.

Jeg gjorde Nar ad mig selv for disse latterlige Følelser, havde mig tilbedste med fuld Bevidsthed; jeg talte meget strængt og forstandigt, og jeg kneb Øjnene heftigt sammen, forat faa Taarerne bort.

Som om jeg aldrig havde set mine Sko før, giver jeg mig til at studere deres Udseende, deres Mimik, naar jeg rørte paa Foden, deres Form og de slidte Overdele, og jeg opdager, at deres Rynker og hvide Sømme giver dem Udtryk, meddeler dem Fysiognomi.

Det vi ser i sko-scenen er hva Kirkegaard presist kaller en «auratisk genforening».

https://lndc.us/1827.php

Det betraktede slår blikket opp, kunne man si med Benjamin 1991a, 646. Men denne tingens eller kroppens «oppvåkning», truer med å frata egoet «dets suverænitet», skriver Kirkegaard videre. Han hevder også at denne hendelsen, som potensielt kunne ha blitt innvevd i heltens erfaringsvev, isteden fortrenges til fordel for en kroppsløs og historieløs subjektivitet som satser på «det evindelige, skiftende nu» Kirkegaard 1975, 152.

Her er det for øvrig ikke rom for å gå nærmere inn på Kirkegaards analyse. Det som interesserer meg her, er ikke så mye de rent persepsjonstekniske implikasjonene av en «psykofysisk» poesi, som de maktkritiske og etiske implikasjonene i en kenotisk poetikk. Santner lar Benjamins pukkelrygg ikke bare fungere som emblem for de forkrøplede kroppene som Kafka «går i forbønn for», men også for de forkastede som Malte konfronteres med i Paris.

Mens Malte som har kommet til Paris for å lære å se, gjenkjenner Gud hos den blinde avisselgeren, er Sult-helten på sin side, som kjemper for å separere seg fra den falne skapelsen, anfektet av en impuls til å straffe sin utvalgte krøpling, den haltende nåtleren. Når jeg likevel vil påvise en kenotisk bevegelse også i Sult, mener jeg først og fremst at den finner sted på et performativt nivå. Fall-bevegelsen i Sult kan, som jeg vil vise, på mange måter avleses i skoenes skjebne.

Her vil jeg foreslå at det ikke er tilfeldig at krøplingen i Sult er, nettopp, «nåtler», en som kan reparere sko. I romanens tredje stykke blir helten nok en gang offer for en gåtefull innskytelse etter å ha tigget tobakk av en haltende mann, idet han slynger ut ordet «nåtler» mens han stirrer «grusomt» på mannen. Med det ufrivillige minnets logikk fremkaller denne talehandlingen en gjenkjennelse: han har truffet krøplingen før.

Samtidig vil jeg foreslå at denne scenen metonymisk påkaller en annen gjenkjennelses-scene i Sult: scenen på benken der helten plutselig oppdager sin egen sko, som kommer mot ham som en «god Bekendt». Nedstigning i eller separasjon fra «den falne skapelsen» Som sagt kan fall-bevegelsen som strukturerer Sult på makronivå også avleses i skoenes skjebne.

Når eksempelvis en brødvogn kjører over heltens fot, er det særlig skoens fysiognomi det går ut over. Og når Sult-helten har sunket som dypest der han lever parasittært i randen av en pervers vertshusfamilie i fjerde stykke, blir skoene hans hånet som «hundehus». Skoene blir slik emblematiske for hvordan helten innhentes av det vanskapte, som han uten hell prøver å dissosiere seg fra.

Denne dynamikken utspiller seg som mest pregnant i møte med den haltende tiggeren: Jeg gaar og ser på dette masende Væsen og blir mer og mer opfyldt af Forbittrelse mod ham; jeg følte, at han lidt efter lidt ødelagde min lyse Stemning og trak den rene, skønne Morgen med sig ned i Hæslighed med det samme. Han saa ud som et stort humpende Insekt, der med Vold og Magt vilde slaa sig til en Plads i Verden og forbeholde sig Fortouget for sig selv alene.

Sult-heltens relasjon til «det humpende insektet» påminner således om det Santner beskriver som en tilstand «of becoming stuck with an excess, a too-muchness» Santner 2011, 82.

Was wollen sie von mir? Warten sie auf mir? Woran erkennen sie mich? Hvor kjenner de meg igjen fra? Han viser til følgende passasje, der Malte insisterer på at det ikke bare er snakk om tiggere — men om avfall: Denn das ist mir klar, daß das die Fortgeworfenen sind, nicht nur Bettler; nein, es sind eigentlich keine Bettler, man muß Unterschiede machen. Es sind Abfälle, Schalen von Menschen, die das Schicksal ausgespien hat.

Feucht vom Speichel des Schicksals kleben sie an einer Mauer, an einer Laterne, an einer Plakatsäule, oder sie rinnen langsam die Gasse herunter mit einer dunklen, schmutzigen Spur hinter sich her.

Rilke 1962, 31 29 «For det står klart for meg, de er forkastede, ikke bare tiggere; nei, de er egentlig ikke tiggere, man må se forskjell.

De er avfall, rester av mennesker som skjebnen har spyttet ut. Fukt fra skjebnens spytt kleber dem til en mur, til en lyktestolpe, til en plakatsøyle, eller de renner langsomt nedover gaten og drar et mørkt, skittent spor etter seg. Men hvem er det egentlig som forfølger hvem? Da vi var kommet paa Toppen af Bakken, vilde jeg ikke længer finde mig i det, jeg vendte mig mod et Butiksvindu og standset, forat give ham Anledning til at komme væk. Da jeg efter nogle Minutters Forløb atter begyndte at gaa, var Manden foran mig igen, ogsaa han havde staaet bom stille.

Jeg gjorde, uden at tænke mig om, tre fire rasende Skridt fremad, indhented ham og slog Manden paa Skulderen. Det finnes eksempelvis visse eksistenser som «blåser i håndleddene»: «Manchmal gebe ich ihnen zwei Sous und zittere, sie könnten sie abweisen; aber sie nehmen sie an» Rilke 1962, 31.

For å kunne agere den overlegne og generøse når krøplingen ber ham om en liten skilling til melk, går Sult-helten og pantsetter vesten sin og skynder seg tilbake, som det står, «forat faa ham fra Haanden» 11.

Men i Sult skjer det som Malte skjelver av angst for: at de trengende skal avstå når han vil gi dem almisser. Krøplingen prøver å gi pengene tilbake, noe som bringer Sult-helten til harnisk. Mens Rilkes Malte i utgangspunktet har en aristokratisk bakgrunn, med et navn og en historie, er Sult-helten en person som verken har navn eller biografi. Jeg reiste meg og undersøkte en bylt borte i kroken ved sengen etter litt til frokost, men fant ingenting og vendte tilbake til vinduet igjen.

Slemmemørtel

Gud vet, tenkte jeg, om det aldri skal nytte meg å søke etter en bestilling mer! Disse mange avslag, disse halve løfter, rene nei, nærede og skuffede håp, nye forsøk, som hver gang løp ut i intet hadde gjort det av med mitt mot.

Jeg hadde til sist søkt en plass som regningsbud, men hadde kommet for sent. Dessuten kunne jeg ikke skaffe sikkerhet for femti kroner. Det var alltid et eller annet til hinder.

Holdbarhet kokt ris

Jeg meldte meg også til brannkorpset. Vi stod halvhundre mann i forhallen og satte brystet ut for å gi inntrykk av kraft og stor dristighet. En fullmektig gikk omkring og så på disse søkerne, følte på deres armer og ga dem et og annet spørsmål, og meg gikk han forbi, ristet bare på hodet og sa at jeg var kassert på grunn av mine briller.

Jeg møtte opp på nytt uten briller, jeg stod der med rynkede bryn og gjorde mine øyne så hvasse som kniver, og mannen gikk meg atter forbi og han smilte, — han hadde kjent meg igjen. Det verste av alt var at klærne mine var begynt å bli så dårlige at jeg ikke lenger kunne fremstille meg til en plass som et skikkelig menneske.

Hvor det hadde gått jevnt og regelmessig nedover med meg hele tiden! Jeg sto til sist så besynderlig blottet for alt mulig, jeg hadde ikke engang en kam igjen eller en bok å lese i når det ble for trist.

Hele sommeren igjennom hadde jeg søkt ut på kirkegårdene eller opp i Slottsparken hvor jeg satt og forfattet artikler for bladene, spalte etter spalte om de forskjelligste ting, underlige påfunn, luner, innfall av min urolige hjerne. I fortvilelse hadde jeg ofte valgt de fjerneste emner som voldte meg lange tiders anstrengelse og aldri ble opptatt.

Sult En roman av Knut Hamsun

Når et stykke var ferdig tok jeg fatt på et nytt og jeg ble ikke ofte nedbrutt av redaktørenes nei. Jeg sa stadig vekk til meg selv at engang ville det jo lykkes. Og virkelig, noen ganger, når jeg hadde hellet med meg og fikk det litt godt til, kunne jeg få fem kroner for en ettermiddags arbeid. Jeg reiste meg atter opp fra vinduet, gikk bort til vaskevannsstolen og dynket en smule vann på mine blanke bukseknær for å sverte dem litt og få dem til å se litt nye ut.

Klassekampenarkivet Uengasjerende analyse

Da jeg hadde gjort dette stakk jeg som vanlig papir og blyant i lommen og gikk ut. Jeg gled meget stille ned trappene for ikke å vekke min vertinnes oppmerksomhet. Det var gått et par dager siden min husleie forfalt og jeg hadde ikke noe å betale med. Vognrammel og stemmer fylte luften, et uhyre morgenkor blandet med fotgjengernes skritt og smellene fra hyrekuskenes svøper.

Denne støyende ferdsel overalt opplivet meg straks og jeg begynte å føle meg mer og mer tilfreds. Ingen ting var fjernere fra min tanke enn bare å gå en morgentur i frisk luft. Hva kom luften mine lunger ved? Jeg var sterk som en rise [et troll] og kunne stanse en vogn med min skulder. Knut Hamsun i en modernistisk kontekst en sammenliknende analyse av Sult og Ringen sluttet. I denne oppgaven har jeg sett på forbindelsen mellom Knut Hamsuns tidlige forfatterskap og surrealismen.

Jeg har tatt for meg de tre bøkene Sult 1890. Problemstilling Sult utdrag 1890. Hun står der hver kveld en stund, og hovedkarakteren blir nysgjerrig på henne. Han følger henne hjem en kveld og finner ut at hun bor i et stort hus og at hun er fra en rik familie. De får en ganske god kjemi, men når hun finner ut av at han er fattig vil hun ikke ha mer kontakt med han.

Redaktøren — Redaktøren er en mann som jobber i avisen som hovedkarakteren av og til skriver for.

Sult Store norske leksikon

Det er han som ser gjennom artiklene han kommer med. Han virker som en ganske grei og hyggelig mann. Han prøver så godt han kan å hjelpe, men det er ikke alltid han kan bidra. En gang mot slutten av boken tilbyr han å gi penger til hovedkarakteren, og han tar i mot pengene.

Politimannen — Vi møter politimannen en del ganger. En kveld når hovedkarakteren ligger ute på en benk fordi han ikke har noe sted å sove kommer han og gir han et sted å sove den natten, og en mulighet til å få seg litt mat.

SULT KNUT HAMSUN ANALYSE Relaterte emner

Knut Hamsuns roman Sult forteller om livet til en ukjent forfatter i Kristiania. Som nevnt ovenfor interesserte Hamsun for Freuds psykoanalyse. Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania. Sult ble Knut Hamsuns gjennombruddsroman, og er et sentralt verk innenfor den. Knut Hamsun levde fra midten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet, og døde år gammel. Sult var gjennombruddet i hans litterære karriere. Sult er romanen som regnes som Knut Hamsuns gjennombruddverk.

Sult Knut Hamsun Analyse
SULT KNUT HAMSUN ANALYSE Kommentarer:
Rapportert den Sult knut hamsun analyse
Nikolaisen fra Kaupanger
Les gjerne min andre innlegg. Jeg trives Jorkyball. jeg elsker rapporterer norske nyheter ujevnt.
INTERESSANTE NYHETER
Kalender
MoTuWeThFrStSu
booked.net