En God Samvittighet Realistiske Trekk

  1. Mer om
En God Samvittighet Realistiske Trekk

En God Samvittighet Realistiske Trekk Ny



Alexander Kiellands novelle "En god samvittighet". Til forklare hva NATURALISMEN går 4) Realistiske trekk i novellen Alexander Kielland: «En god samvittighet»- kritisk realisme. Amalie Skram: "Madam Højers lejefolk" - Hva er realistiske trekk i litteraturen Teksten bærer store naturalistiske trekk, selv om den ble skrevet av en av Norges største realister.Disse trekkene vil jeg komme tilbake til i analysen Litteratur er en type vitenskap. 28 Alexander Kielland . 29 Kiellands novelle «En god samvittighet» (1880) Realistiske trekk Novellen "en god Samvittighed" er skrevet av Alexander Lange Kielland som og sølv er dekket til, vognen har elfenbenshåndtak og trekk av fin silke

Han var nøktern og arbeidsom og en utpreget forsiktig forretningsmann. I hans tid ble firmaets aktivitet likevel forskjøvet fra handel til spekulasjon i verdipapirer; ved hans død 1863 opphørte firmaet å eksistere som handelshus, og barna fordelte formuen mellom seg. Hans sønn og dikterens far, Jens Zetlitz Kielland, levde som rentier, men var likevel en av byens mest betrodde menn.

Han var gift med prestedatteren Christiane Lange, en livsfrisk og vakker kvinne som sjarmerte alle. I foreldrehuset ved Breiavatnet i Stavanger ble Alexander født som den tredje av ekteparets 7 barn.

Han elsket sin mor over alt på jord, og det var et stort slag for ham da hun døde i barselseng like før han fylte 13 år. Vel ett år senere giftet faren seg på nytt, men forholdet mellom Alexander og stemoren forble anspent. Forholdet til faren var preget av ambivalens og spenninger. Faren var meget religiøs, kongetro, pliktoppfyllende og konservativ, men hadde liten sans for forretninger.

Helst ville han ha vært kunstner eller håndverker; han spilte piano og syslet med maling og treskjæring. Disse interessene medførte at han stilte seg åpen overfor sønnens dikterambisjoner. Ellers var han nokså moralistisk og kunne virke både pirkete og belærende på sine sønner, og selv om Alexander så opp til og elsket sin far, lot han seg irritere av den belærende tonen.

I glansen av fordums storhet vokste Kielland opp. Han var uhyre slekts- og tradisjonsbevisst. Familieøkonomien var fortsatt solid og oppveksten preget av trygg velstand og visshet om å befinne seg øverst på samfunnsstigen. Dikteren bevarte sin respekt for og kjælighet til forfedre og handelshus, også etter at han var blitt radikaler og en av Georg Brandes' trofaste disipler i Norge, og som flere forskere bl.

Olav Storstein og Johs. Lunde har påvist i detalj, er skildringen av utviklingen til handelshuset Garman i hans Stavanger-romaner tuftet på det kiellandske handelshus.

Etter 12 års latinskole, et skoleslag han senere skulle komme til å hudflette i romanen Gift, ble Kielland student i Christiania høsten 1867.

Hvordan bli kvitt sjalusi

Da hadde han allerede i ett år vært hemmelig forlovet med Beate Ramsland, som var av haugianerslekt. Den kunnskap forlovedens bakgrunn gav ham, kom han senere til å utnytte i sin diktning, fremfor alt i Skipper Worse. I studietiden engasjerte han seg heller lite i de heftige politiske stridighetene som preget studentmiljøet.

Les også: Hyttetrekk

Han hadde i det hele tatt liten sans for Christiania. Etter avsluttet eksamen reiste Kielland hjem, giftet seg og kjøpte Malde Teglverk på Madla utenfor byen og drev det i 9 år.

Beate var vakker, sjarmerende og kvikk i replikken og hadde stor sans for selskapelighet, men det kom tidlig til gnisninger i ekteskapet, noe man mener skyldtes mangel på åndelig fellesskap. I løpet av tre år 1873—76 fødte hun tre barn, og 1882 fikk ekteparet sitt fjerde og siste. Kielland gikk med liv og sjel opp i teglverkdriften og utmerket seg som en arbeidervennlig driftsherre. Tiden her gav ham også mange lærerike erfaringer som han senere skulle utnytte i sitt forfatterskap.

Vel så mye tid brukte han imidlertid på å sette seg inn i de nye tankeretningene. Han fulgte grundig med i aviser og tidsskrifter og leste moderne utviklings- og moralfilosofi og kunstteoretiske, pedagogiske og litteraturhistoriske verker. Av skjønnlitteratur leste han bl. Jacobsen, Holger Drachmann, Flaubert og brødrene Goncourt. Alt dette fikk betydning for hans åndelige utvikling, men særlig viktig ble verkene til Charles Darwin, John Stuart Mill og Georg Brandes.

Fra 1872 leste han alt den siste publiserte. For Kielland var dette en viktig brytningstid. Etter hvert opplevde Kielland sitt miljø som temmelig snevert. Stavanger var en liten provinsby, og han følte seg isolert og temmelig alene med sine tanker. Rødt anså Astrup som lidenskap, mens fiolett var dødens farge. Varmgrønt var fargen for energisk arbeid mens kaldgrønt var fargen for rolig arbeid og blågrønt var fargen for hvile. Haugsbø skriver at Astrups naturfarger var mer realistisk enn Munchs bruk av farger symbolsk på en subjektiv måte.

Astrup beskar selv treet før han brukte det som motiv. Bakgrunnen er utvisket i snøværet mens kvinnen fremheves både den bakgrunnen og ved plasseringen i bildet. Den overdrevne komposisjonen var i strid hevdvunne prinsipper og minner om barnetegninger.

Astrup noterte selv at bildet var en fantasi. Seljekallen har fått kontur av et troll og i fjellet bak anes konturene av en kvinne, mens snøflekkene danner et underlig mønster. Kvistene på treet er ornamentale og minner om arabesk. De to tykke grenene trollets armer står symmetrisk om stammen og treet er plassert i sentrum av bildet. Som i «Kornstaur» 1914 er naturen tydelig besjelet.

I bildet «Kollen» har fjellet nesten en overnaturlig form. Den inngjerdete hagen minner også om alterringen i en kirke. Hauge skrev i sitt dikt at åkeren var «innvigd». Astrup beskrev selv «denne os og mulddamp av gammelt hedenskap og urreligion». Astrup mente at luftperspektiv «lufttoner» som han kalte det ikke var typisk for Vestlandet særlig etter regn og at alminnelige mennesker og barn ikke ser luftperspektivet.

Han avvek med vilje fra tradisjonens bruk av luftperspektiv. For eksempel i «Kollen» er fjellet malt med mettede farger i klar luft slik det fjellet føles nær og påtrengende. Loge påpeker at på Vestlandet er regntåke like vanlig som den glassklar luften Astrup var opptatt av. Fravær av luftperspektiv bidrar til naivismen i Astrups bilder.

Han unnlot også å bruke luftperspektiv i nattbildene slik at landskapet fremstår tydelig som om det var dagslys.

Nikolai Astrup

Dahl og Lars Hertervig. Dahls og delvis intime som Hans Gudes. Det ble trykket i minst fem varianter. Bildet er 68 cm høyt og 77 cm bredt. En versjon malt med olje på lerret er 90x77 cm. Det var stort sett bare Munch som hadde brukt teknikken med godt resultat.

Han trykket for hånd og penslet små detaljer både på papiret og på trykkplatene. Han trykket også på maleriene sine og blandet dermed sjangere på en måte som gjør ham til en banebryter innen utviklingen av både moderne maleri og grafikk.

Etter hvert ble hans arbeid med tresnittene så komplisert at det ikke var særlig arbeidsbesparende sammenlignet med maleri. Fortiden rulles opp gjennom dialog. Sannheten kommer alltid for en dag. Flate typer: Personene er først og fremst representanter for en samfunnsgruppe.

Hovedpersonen kommer til innsikt underveis. Eksempler fra stykket Pastor Manders holder to moralprekener for Fru Alving, i første akt: «Manders: Minnes De, at De efter knapt ett års ekteskap stod på avgrunnens ytterste rand? At De forlot Deres hus og hjem, at de flyktet fra Deres mann, ja, fru Alving, flyktet, flyktet, og nektet å vende tilbake til ham, så meget som han enn tryglet og ba Dem om det?

Eksempler fra stykket Pastor Manders holder to moralprekener for Fru Alving, i første akt: «Manders: Ligesom De en gang har fornektet hustruens plikter, således har De siden fornektet moderens. Det falt Dem besværlig p være mor, og De satte Deres barn ut til fremmede. Fru Alving: Ja, det er sant; det har jeg gjort.

Eksempler fra stykket Deretter forsvarer Fru Alving seg: «Fru Alving: Sannheten er det, at min mann døde likeså ryggesløs som han hadde levet alle sine dager. Dette skal skape en virkelighetseffekt. Hensikten er å holde et speil opp for tilskuerne. De skal se seg selv. Eksempel fra stykket Den innledende sceneanvisningen beskriver i detalj "En rummelig havestue med en dør på den venstre sidevæg og to døre på væggen til højre.

Litteratur som samfunnskritikk

I midten af stuen et rundt bord med stole omkring; på bordet ligger bøger, tidsskrifter og aviser. I forgrunden til venstre et vindu, og ved samme en liden sofa med et sybord foran. I baggrunden fortsættes stuen i et åbent noget smalere blomsterværelse, der er lukket udad af glasvægge og store ruder.

På blomsterværelsets sidevæg til højre er en dør, som fører ned til haven. Gennem glasvæggen skimtes et dystert fjordlandskab, sløret af en jævn regn. Borgerlige samtidsdramaer handler typisk om at noen forsøker å holde noe skjult, men at hemmelighetene avdekkes litt etter litt. Et dukkehjem, for eksempel, fungerer på samme måte. Pastor Manders er en slik flat figur. Han er ikke sammensatt og komplisert, slik virkelige mennesker er. Manders er bare «den hyklerske prest» tvers igjennom.

Slik er han en representant for prestestanden, og embetsstandens hykleri og dobbeltmoral. Anagnorisis: Helten kommer til innsikt i hva som er hans eller hennes store feil. Peripeti: Omslaget i handlingen. Har nå begynnt å legge ny underlagspapp og legger helt nye sløyfer og lekter. Til sist skal jeg legge helt nytt yttertak som naustet aldri har hatt. Begrenser meg likevel litt i denne omgang og utbedrer bare den skadete og ødelagte værsiden på sørsiden.

Og så får jeg ta den uskadete nordøst-siden senere etter hjemkomsten. Planen er å bli ferdig med taket til over påske Deretter kommer resten av forberedelsene til tur, herunder både generelle tekniske årlige vedlikehold og noen korte "oppvarmingsturer" frem til den endelige avreisedatoen, som ikke er nærmere fastsatt enn rundt 1. Det nærmer seg avreise.. Naust-taket er ferdig og tett, og det er blitt bedre enn noen gang..

Stillaset er demontert og båret opp til vei for henting, og "byggeplassen" er ryddet. De siste kveldene har gått til klargjøringer ombord. Alt av motorstell er gjort unna.. Diverse sjakler er sikret, redningsflåten er påmontert igjen, og Mercury motor til gummibåten er på plass på hekken.

Panorama Vg3 (bla i boka) by Gyldendal Norsk Forlag

Genoa-seilet er ferdig hos seilmaker og ligger ombord klar til montering. Ekstra tauverk og noen nye fendere ligger under lukene. Har avtalt tid med kjølemontør i Stavanger som skal komme ombord og ta service på kjøleboksen når jeg ankommer. Tror alt vesentlig utstyr er anskaffet og på plass nå. Får eventuelt supplere underveis hvis jeg har glemt noe nødvendig. Rekkefølgen er i seg selv av stor interesse.

Den avvisende fase Georg Brandes kan sies å innlede denne fasen, skjønt han selv er høyst tvetydig i sin omgang med romantisk litteratur. På den ene side feirer han i sitt seksbindsverk Hovedstrøminger i det 19.

Aarhundredes Literatur mange forfattere det i dag er naturlig å plassere som romantikere av en eller annen type: Rousseau, Goethe, Stendhal, Balzac og de store engelske poetene tidlig på 1800-tallet, fra Wordsworth til Keats. På den annen side bruker han gjerne selve ordet «romantisk» negativt, som betegnelse på litteratur som tenderer mot virkelighetsflukt. Han utdyper: Sprogligt har Romantiken ved Billeder uden sanselig Bestemthed, ved Misbrug af Udtryk for det Selsomme, Dæmrende, Hemmelighedsfulde, ved Former og Vendinger af Fortidssproget, ved den Hensigt at være uforstaaelig for de almindelige oplyste Mennesker mindre beriget end forringet og fordærvet de poetiske Kunstmidler og den digteriske Stil.

Bind 4 av sitt verk kaller Brandes Naturalismen i England. Engelske diktere var ifølge ham mer direkte interessert i virkeligheten enn andre, og det falt ham derfor ikke inn å kalle dem romantikere. Den engelsk poesi bærer i seg «Spirer til alle frisindede Ideer og alle frigørende Bedrifter, som den europæiske Kultur siden da har virkeliggjort». Så påfallende er den engelske «saftigt mættede, kraftige Virkelighedssans» at den overtrumfer alle konservative tilbøyeligheter hos enkeltdikterne.

Naturalismen «gjennemtrænger det romantiske Overnaturlighedshang hos Coleridge ikke mindre end den højkirkelige Aabenbaringstro hos Wordsworth, den atheistiske Aandetro hos Shelley, det revolutionære Frisind hos Byron og den historiske Interesse hos Scott.

Hos alle Digterne behersker den deres personlige Tro og deres poetiske Retning». Shelley settes opp som den fremadskuende kontrasten til en urromantiker som Novalis: For Novalis var Sandheden Digt og Drøm, for Shelley var den Frihed. Selv om Brandes ikke underkaster begrepet som sådant noen fyllestgjørende diskusjon, gir hans store verk slik også et portrett av hvordan spredte romantikere ivaretok alt som var godt i 1700-tallets opplysning og førte det over mot hans egen tids «realisme».

Denne tendensen blir forsterket av at Brandes nedvurderer dansk romantisk diktning, og av at han tidlig på 1870-tallet ennå ikke interesserte seg stort for norsk diktning, med unntak av Ibsen, som han tidlig kom i kreativ samtale med. I litteraturhistorien fra 1896 heter det om H. Bjerregaard at «herfra farer han lige lugt ind i romantiken», og dessuten at han hengir seg til «romantisk-naturfilosofiske drømmerier».

https://odertal.info/transaksjoner-bank.php

Om Maurits Hansen står det at «ulykkeligvis tog han ogsaa en hel del romantisk og romanagtigt skrammel med». Den bjørnsonske bondefortelling kaller Jæger «den nationale romantiks fineste blomst», men samtidig var noe helt nytt i emning, «og det nye, som spirede i stilhed og uklarhed, det var realismen». Fremskritts- og befrielsesmetaforikken er klar og grei: Romantiken sad endnu som et bind for øinene og hindrede slægten fra at se nøgternt og klart; men bindet var begyndt at løsne, og forskjellige omstændigheder bevirkede, at det i slutningen af seksitaarene og begyndelsen af syttiaarene gled helt af.

Det kolde, skarpe, ubarmhjertige dagslys afløste romantikens «beauté de nuit». Fra Brandes og Jæger utvikler det seg derfor et syn på romantikken som et tilbakelagt og umodent stadium i litteraturhistorien, noe man fra realismens ståsted måtte beskue med et overbærende blikk. Det er tiden for svermeri, virkelighetsflukt, ensom naturdyrking, ensidig åndelighet, idealistisk forsoning og harmonisering — og gjerne dragning mot kristendom og mystikk og det uutsigelige.

Realistisk litteratur

Romantikken fortapte seg i eventyr fra fjerne land eller fjerne tider eller i sjelens dype sjakter eller i havet, døden og kjærligheten på måter som gikk utover blikket for samfunnet, politikken, kulturen og sivilisasjonen. Denne overbærende fremskrittsmodellen, slik den ble videreutviklet og pleiet i Norge, fører til den velkjente historiefortelling der det midt på 1870-tallet kommer til et klart brudd i Bjørnsons og Ibsens forfatterskap, og da ikke minst med Brandes som inspirator og hjelper.

En slik fortelling tar for gitt at forfattere som Wergeland, Collett, Vinje og den tidlige Bjørnson i stor grad var gode fordi de allerede stod med en slags fot i den kommende realisme. Den realistiske fase Rundt århundreskiftet utfordres den brandesianske fremskritts- og avvisningsmodell av forskere som Ernst Sars og Christen Collin.

Denne skillelinjen lar han også dele den norske romantikken på midten, mellom Welhaven og Wergeland, mellom det vi nå kan kalle romantisk idealisme og romantisk realisme. Rousseau tok videre opplysningens «Friheds-, Fremskridts- og Humanitetsidéer» ved å vise at disse ideene ikke optimistisk kunne tas for gitt, og at mennesket ikke ble styrt av fornuft alene. Likevel holdt også han fast på en grunnleggende optimisme: [I]det [Rousseau] hævdede, at Mennesket er godt, om end Menneskene er slette, d.

For Sars hadde Rousseau slik det hele: Ikke bare en fortsatt respekt for den kritiske fornuft, men også den største sans for subjektivitet, historisitet, følsomhet, fantasi, natur og det originale ved det enkelte menneske. I estetikken fremmet han et syn på kunst «som var mer naturlig end Samtidens og gav Rum for en friere Udfoldelse af alle Menneskets Evner og Kræfter». På 1860-tallet kunne politikk og estetikk igjen bli to sider av samme sak, slik det hadde vært for Wergeland på 1830-tallet: Jevnsides med dette Omslag eller Gjennembrud paa det politiske Omraade foregik et andet paa det literær-æsthetiske, idet Romantiken gled over i en mere og mere udpræget realistisk Retning.

Ogsaa dette sidste virkede til at nærme de to Omraader til hinanden og fornye den levende Sammenhæng mellem begge, som Wergeland havde repræsenteret. Et av de mest interessante avsnittene handler om hvordan norsk 1850-tallslitteratur fikk sin egenart ved samtidig å bli romantisk og realistisk.

Den helt unge Bjørnson hadde tidlig publisert noen temmelig nakne og «avfotograferende» skisser, men han fikk deretter, med de større bondefortellingene, raskt innarbeidet denne direkte realismen i en rikere kunstnerisk visjon. Særlig trængte han til en utenlandsreise i fortiden. Dette er efter mit skjøn et av de originaleste træk ved den ny-norske litteratur. Saaledes har disse to digtere, ved at gaa tilbake til den «romantiske» tids poetiske opgaver og først løse dem, naad frem til en rikere og dypere form av realisme.

Menneskene der ovenpaa, nutidens mennesker, er likesom barn av dem der nedenunder; de synes at ha tilbragt sin barndom dernede. Med dette som utgangspunkt tar Collin et generaloppgjør med tanken om at det var Brandes og hans berømte forelesninger som vekket Bjørnson og Ibsen til å bli realister og samtidig vinke farvel til romantikken: Altfor længe har den opfatning været fremherskende, at femti- og sekstiaarenes bondefortællinger og sagastykker væsentlig var en sidste utløper av gammel «romantik», saa at si den avsluttende baktrop i en lang europæisk kjæde.

Ordet romantik var blit til en nedsættende betegnelse, som omsluttet forestillingen om noget falmet og forældet. I sin anmeldelse av første bind av Collins bok legger Sars stor vekt på dette punktet. Han gjør også narr av hvordan danskene har hatt en egen interesse av å la Brandes stå som den store inspirator som omvendte nordmennene fra romantikk til realisme: Bjørnsons og Ibsens Digtning er saaledes bleven, saa at sige, skaaret over paa Midten, og den sidste og bedste Halvdel indkasseret til Fordel for dansk Aandsliv, til Forherligelse af en dansk Aandsbedrift.

Sars kunne ikke ha vært mer emfatisk her: «Urigtigheden af denne Fremstilling er bleven godtgjort paa en saa slaaende og afgjørende Maade i det Collinske Verk, at jeg maa tro, at den idetringeste hos os har udspillet sin Rolle for alle Tider.

Alexander L Kielland Norsk biografisk leksikon

Eller: «[D]et sande Forhold er, at [den Bjørnsonske Bondenovelle] indleder et helt nyt Afsnit i norsk Litteratur og betegner Gjennembruddet for den nye norske, væsentlig realistiske Menneskeskildring. I det tjuende århundret ble så de antibrandesianske perspektivene videreført av Gerhard Gran, de er av og til til stede hos Halvdan Koht, og de kan mer enn skimtes hos Francis Bull. Bulls bind 4 av litteraturhistorien var ment å dekke hele perioden fra 1848 frem til første verdenskrig, og hans programmatiske tekst for hele perioden var alltid Bjørnsons artikkel om «En Nytaarsbog» fra januar 1854, altså den berømte nedsablingen av Welhaven-generasjonen og dens melankolske idealisme.

For Bull stod det klart at dette essayet innleder det som skulle bli den realistiske epoke i norsk litteratur. Allerede i et forord til sin utgave av Bjørnsons Samlede verker hadde han skrevet: Det var store krav [Bjørnson] stillet til en ny digtning: krav om freidige, sunde, livsfriske skildringer og nationalt åndsindhold, uten sykelig sentimentalitet i efterplapring av dansk og tysk romantik, men også uten hult skryt og chauvinsitisk dunderidunder.

Hvor fort må man løpe 3000m på 12 min

Vi kan si at den realistiske romantikkforståelsens viktigste periode var tiden 1900—1920, men i hele perioden 1870—1940 eksisterer den side om side med den avvisende holdningen.

Etter krigen er den nærmest blitt glemt, iallfall i sin dypere egenart, slik forskerrekken fra Collin og Sars til Bull også lenge nesten var glemt. Én årsak til en slik glemsel var at realismen til en viss grad falt sammen med den tidlige litteraturhistorieskrivingen selv, og at denne med årene ble utdefinert som et ideologisk uttrykk for nasjonalromantikken og for den norske nasjonsbyggingen. Sars la mange av de historiografiske premissene med sin Udsikt over den norske Historie, men disse premissene ble bare sporadisk og aldri ukritisk fulgt opp av de litteraturhistoriske arbeidene til Gran, Koht, Collin og Bull.

Sistnevnte søker i sin doktoravhandling fra 1916 riktignok etter «en indre linje» i nasjonens historie, og han tenker seg at dersom «en slik forbindelse i norsk historie ikke fandtes, saa maatte vi konstruere den frem». Bull er likevel forsiktighetens mann.

Bulls egen litteraturhistoriske fortelling om tiden fra reformasjonen til 1814 blir senere en kartlegging av «nasjonal selvhevdelse i litterære arbeider», 24 Bull 1958, s.

EN GOD SAMVITTIGHET REALISTISKE TREKK Relaterte emner

Språklig likestilling mellom landsmål og riksmål 1885 Hamsuns Sult innleder nyromantikk og modernisme 1890 1905 Unionsoppløsningen 1905 Europeisk bakgrunn Liberalisme er en ideologi som framhever den enkeltes rett til selvbestemmelse og like rettigheter for alle. En av 1800-tallets viktigste liberalister var den engelske økonomen og filosofen John Stuart Mill 1806—1873. Han mente at samfunnet måtte reformeres for at individet skulle kunne velge fritt: Menneskehetens moralske gjenfødelse kan i virkeligheten ikke begynne før de samfunnsforholdene som ligger til grunn for alle de andre, kommer inn under rettferdighetens herredømme, og menneskene lærer å omfatte med varme og kjærlighet den som er deres likemann både når det gjelder rettigheter og anlegg. Mill var opptatt av likestilling for kvinner, utdanning og allmenn stemmerett. I Norge fikk Mills bok Kvindernes Underkuelse 1869 stor betydning, blant annet for Henrik Ibsens diktning og for at flere kvinner nå kom med i den offentlige debatten. I Europa var sosialismen viktig for mange frihetsforkjempere.

EN GOD SAMVITTIGHET REALISTISKE TREKK Kommentarer:
Rapportert den En god samvittighet realistiske trekk
Jacobsen fra Trondheim
Siste nytt: min andre nyheter. Jeg trives Freibord. Jeg trives rapporterer norske nyheter eiendommelig.
INTERESSANTE NYHETER
Kalender
MoTuWeThFrStSu
booked.net