Sigbjørn Obstfelder Navnløs

  1. Mer om
Sigbjørn Obstfelder Navnløs

Sigbjørn Obstfelder Navnløs hvordan



Løvet har ingen farver, græsset intet grønt. Men i tågen daler lydløst sorte blade, og i mørket sidder skjult på en ensom bænk en navnløs, og Sigurd Obstfelder er ein sentral skikkelse i nyromantikken. Nyromantikken kom som ein reaksjon på den meir dystre realismen Mørkets taage sænker sig over trær, over plæner, I 1892 fikk Sigbjørn Obstfelder trykt de første diktene sine i tidsskriftet Samtiden Oppgaven er en analyse og tolkning av diktet Navnløs av Sigbjørn Obstfelder. Diktet tilhører samlingen ”Digte” som han debuterte med i Sigbjørn Obstfelder (1866–1900) regnes for den første norske modernistiske lyrikeren. Åpne i fag: Norsk - PB Vg3 · Norsk - SF Vg

Selv om diktene hans er uten enderim og fast rytme, er de likevel rytmiske. Diktsamlingen ble innledningen til modernismen i Norge og den anses som et av de viktigste verkene fra 1890-tallet. I den kan vi se spor fra fransk symbolisme, og Obstfelders lyrikk har påvirket flere norske diktere i ettertid. Et mer ustabilt visuelt regime er i ferd med å ta over i perioden rundt Obstfelders debut.

Han leser det som et metadikt og antyder at diktets jeg kanskje har fått en regndråpe i øyet! Det er også befriende å lese Arild Nyquists «Jeg ser»-parodi «Flukt» 1999. Diktet slutter slik: «Jeg ser på de eplekakespisende oldefedre. Som alle vet, er selve sansningen sentral i diktet.

Oslo børs stenger

Blikket synes å operere uten noen styrende instans: De «fjerne kirketårn» og «lutende heste» er ikke viktigere enn den plutselige «en regndråpe! Det store og det lille eksisterer på samme nivå, blikket differensierer ikke mellom det ubetydelige og det betydningsfulle. Gjennom det stillestående, fastfrosne i jegets observasjoner fremstår teksten som en serie øyeblikksopptak — et visuelt uttrykk som ligner fotografiets.

Diktet er kanskje ikke bare et uttrykk for det fremmedgjorte subjektet i den urbane verden, men også en beskrivelse av nye erfaringsformer. Kanskje kan en undersøkelse av den medieteknologiske situasjonen rundt Obstfelders forfatterskap gi noen innsikter i forholdet mellom teknologi, sansning og modernisme?

I denne forskningstradisjonen, som Simmels «Die Grosstädte und das Geistesleben» 1903 eller Benjamins «Über einige Motive bei Baudelaire» 1980, synes det å være en forutsetning at en førmoderne, autentisk og helhetlig form for sansning etter hvert blir «ødelagt» av modernitetens teknologiske og sosiale omorganisering.

Den tyske litteratur- og medieforskeren Friedrich Kittler har pekt på at de teknologiske medienes gjennombrudd rundt 1900 representerer en avgjørende historisk og diskursiv cesur som endrer den kulturelle produksjonens struktur og funksjon.

Konkurransen fra de nye mediene gjør at skriften bare blir ett medium blant flere, og at forfatteren inntar en rolle som en spesialist på ordets særegne muligheter og begrensninger. I motsetning til hermeneutiske eller ideologikritiske analyser kan vi dermed oppfatte litteraturen og følgelig modernismen som del av et diskursivt nettverk, det vil si at tekstene kan analyseres i lys av sin språklige og materielle kontekst.

Fortolkningsmessig er det altså ikke snakk om å finne frem til tekstens «skjulte mening», men å undersøke hvordan den deltar i det historisk bestemte nettverket av medieteknologi, kunnskaps- og maktstrategier.

Vår tilgang til omverdenen er ikke gitt en gang for alle, men til enhver tid mediert av de tilgjengelige teknikkene for fremstillingen, lagringen og overføringen av informasjon. Her spiller kunsten og litteraturen en viktig rolle som medier for lagring av sanseinntrykk, men også som teknikk som regulerer hvordan vi ser, hører, føler og erfarer vår egen livsverden. Vi kan begynne med å se litt nærmere på forholdet mellom teknologi og modernisme. Sansning og modernisme Det er rimelig å anta at måten oppmerksomheten konsentreres på, historisk sett er blitt påvirket av de skiftende teknologiene mennesket har gjort bruk av.

https://lndc.us/kreative-mter-henge-opp-bilder-p.php

I Understanding Media fremstiller han de elektroniske mediene som en forlengelse av de menneskelige sansene: «Today, after more than a century of electric technology, we have extended our central nervous system itself in global embrace, abolishing both space and time as far as our planet is concerned. Rapidly, we approach the final phase of the extensions of man — the technological simulation of consciousness, when the creative process of knowing will be collectively and corporately extended to the whole of human society, much as we have already extended our senses and our nerves by the various media» McLuhan 2002, 3—4.

Dette bekreftes for eksempel når man ser en gammel film: Det nesten plagsomt langsomme tempoet viser at våre øyne har vent seg til langt raskere billedbruk. Dermed kan man si at også sansene har en historie, og deres historisitet synes i dag å bli gjenstand for fornyet interesse, for eksempel i Robert Jüttes Geschichte der Sinne 2000, Jochen Hörischs Der Sinn und die Sinne 2001, Stephen Kerns The Culture of Time and Space. At sansningen ikke er ren eller uten forutsetninger, synes å være et felles utgangspunkt for disse undersøkelsene.

Obstfelder i grunnskolen Obstfelder for skolen Obstfelder år

Sansningen er knyttet til historisk bestemte kunnskapsformer, ideologier og teknologier. I forbindelse med Obstfelder og blikkets historisitet er den innflytelsesrike visualitetsforskeren Jonathan Crary 1990 og 1999 svært interessant. Han har på tankevekkende vis undersøkt blikkets historiske endringer i to bøker: Techniques of the Observer 1990 og Suspensions of Perception 1999. Crary påpeker at sansene neppe har noen autonom historie Crary 1990, 6.

Det som endrer seg, er på den ene siden sansenes kontekst, særlig utbredelsen av nye medieteknologier. På den annen side manifesterer endringene seg som nye representasjonsformer. For å undersøke blikkets eller hørselens historiske organisering må vi derfor forsøke å analysere relasjonen mellom medier og estetisk form. Denne interne forbindelsen mellom estetikk og sansning går langt tilbake i tid: Ordet «estetikk» stammer fra det greske aisthesis, som betyr «sanseerfaring» eller «det sansbare».

Etymologien understreker altså at estetikk er knyttet til sanseerfaringer, til selve kroppens måte å registrere hendelser på. Her slår han fast, riktignok uten å være særlig presis, at «Die Art und Weise, in der die menschliche Sinneswahrnehmung sich organisiert — das Medium, in dem sie erfolgt — ist nicht nur natürlich sondern auch geschichtlich bedingt» Benjamin 1980, 478.

Sigbjørn Obstfelder Wikipedia

Å påvise hvordan sansning og teknologisk utvikling henger sammen, er imidlertid ikke helt enkelt, selv om det synes innlysende at det eksisterer en slik sammenheng, kanskje særlig i forbindelse med modernismen. He cannot attend to them all at once. In great part a given culture teaches him one or another way of productive specialization.

It brings him to organize his sensorium by attending to some types of perception more than others by making an issue of certain ones while relatively neglecting other ones» Ong 2000, 6. De nye gestaltningsprinsippene som modernismen brakte inn i kunsten, oppstår samtidig med gjennombruddet for fotografiet, grammofonen, filmen og radioen.

Det er kanskje ikke noen tilfeldighet at fremveksten av modernismen som kunstretning faller sammen med utbredelsen av disse nye mediene. Dette sammenfallet har den svenske litteraturforskeren Sara Danius forsøkt å undersøke i boken The Senses of Modernism. Dette viktige arbeidet åpner for et langt større forskningsfelt. Når det viser seg at også modernismens absolutte klassikere er forankret i de nye teknologiske sansningspraksisene, er det grunn til å tro at modernismen i andre land som Norge har lignende trekk.

Danius 1998, 26 En slik inngang til den norske modernismen stiller egne utfordringer, ikke minst siden modernismens gjennombrudd kom senere i Norge enn i andre europeiske land. Dette innebærer blant annet at modernismen i større grad enn i andre land slo gjennom som stil og form. På 1950-tallet, som må betegnes som den norske modernismens endelige gjennombrudd, var påvirkningen fra utlandet avgjørende for sentrale lyrikere som Paal Brekke og Erling Christie.

Rundt 1890-tallet, lenge før begrepet «modernisme» hadde blitt satt i omløp i Norge, forholder det seg annerledes. Selv om også Obstfelder hadde lært å skrive prosalyrikk av Baudelaire og andre franske symbolister, og kanskje her fått inspirasjon til å skrive frie vers og bruke nye ord i lyrikken, er det neppe bare den litterære påvirkningen som var årsaken til den nye tonen i hans diktning.

Mye tyder på at erfaringen med det moderne, storbyene og teknologien også satte spor i hans diktning. Ny tid, nytt blikk Tiden rundt århundreskiftet var på ulike vis en periode hvor blikket og oppmerksomheten gjennomgikk en rekonfigurasjon. Per Thomas Andersen skriver i artikkelen «Farvel til Europa? Barrierene mellom mediene blir ubetydelige i forhold til den overordnede estetiske bestrebelse å finne adekvate kunstneriske språk til en ny sansning av virkeligheten.

Andersen, 1984, 8 Dette er en erfaring som peker frem mot modernismen. Nye erfaringer og tanker om blikk og sansning aktualiserte spørsmål om forholdet mellom sansning og representasjon: Hvordan skal kunsten bringes på høyde med den nye erfaringsverden?

For å besvare dette blir blikket en viktig sans. Andersen mener denne perioden, med 1907 som et symbolsk omdreiningspunkt, representerer et «farvel til sentralperspektivet», som inntil da hadde vært styrende for visuelle fremstillinger.

Betrakterens synsvinkel er altså struktureringsfaktor for billeduniverset, og det er klart at dette prinsippet samsvarer med en måte å se verden på, en måte å forholde seg til virkeligheten på: Verden har en klar, logisk og sammenhengende struktur, og mennesket er verdens sentrum, menneskeblikket garanterer for virkelighetens sammenheng Andersen, 1984, 9. Den sannsynligvis tuberkuløse Obstfelder, som er syk, og som er redd, brister i gråt der han ligger i hennes armer.

Og hun støter ham ikke bort, hun avviser ham ikke. Hun tørker øynene hans nennsomt og tar ham til seg. Han gråter, men "ved ikke, hvorfor jeg gråter".

Kategori:Dikte (Sigbjørn Obstfelder)

Han har altså ikke sett hva som har manglet ham, og ser det sannsynligvis ennå ikke. Det som faktisk skjer er at han kommer forbi den tunge depresjonen, demningene brister, og han får en opplevelse av sorg. Han finner kvaliteter i henne, skjøgen, kvaliteter som synes å ha gått tapt i et ellers kaldt samfunn. For overfor en skjøge spiller man ikke noe som helst; skjøgen representerer her en man ikke behøver å forestille seg for.

Skjøgen, den navnløse, blir i diktet et bilde på en jevnbyrdig, en som kunne yte ham noe som han også følte han kunne ta imot, ettersom de begge tilhørte sosiale utgrupper, ettersom de begge var navnløse; en var prostituert og en var smittefarlig.

Alt dette "skjedde" for hundre år siden, da tuberkulose var den mest skremmende sykdommen, en fattigmannssykdom, foraktet av borgerskapet.

Den herjet der folk bodde tett på hverandre med dårlige hygieniske forhold. I dag er de lidelsene som rammer flest mennesker angst og depresjoner.

Se dette: Yr oppdal

Man kan gjøre seg tanker om likhetstrekk mellom den lidende, tuberkuløse Obstfelder i 1893 og et annet menneske med sine psykiske lidelser i En slik obstfeldersk skjøge kunne nok være god å ha for mange. I uger har jeg ikke set et menneske, ikke hørt mig egen røst. Jeg hører mig selv tænke, mens tjernet skvulper. Røde skyer drager forbi. Det mørknes, fjeldvandet blir sort, lommen skriger.

Tidlig modernisme (hangman, kryssord og bildequiz)

Der farer en angst igjennem mig. Hvor er de nu alle? Lever mine brødre, menneskene? Og fjeldet blir pludselig så isnende koldt. Det har intet hjerte. Jeg må ned, bag den borteste blåne, søndenfor de brede sletter, der hvor hjerter slår, der hvor tusender hjerter slår i kor.

Jeg iler til dalen, jeg gjemmer mig i kupéen. Hele natten pruster jernvognen, lyner afsted i mulm og mørke, gjennem lange, dybe dale, over brede sletter. Næste aften står jeg på den stenlagte gade. Han bruker innrykk av ulik bredde, og en svært variert tegnsetting. Enderim er lite brukt, i stedet skaper han en stor klangverden av allitterasjoner, assonanser og onomatopoetikon.

Rytmen kan iblant være fast i deler av et dikt, men ellers er rytmen fritt vekslende etter tema og innhold. Selv om mange dikt kan være preget av ensomhet og liten tro på menneskelig fellesskap i det moderne, rastløse samfunnet, er Obstfelder ingen tilbakeskuende fortidsdyrker.

Gjennom sin utdannelse var han fortrolig med ny teknikk, og han var ingen fiende av materielle fremskritt. Obstfelder publiserte flere enkeltdikt i tidsskrifter og aviser, men det ble ikke noen stor samlet produksjon.

Derimot inspirerte han flere forfattere med sine symbolistiske billedvalg og sin melodiøse stil. Obstfelder skrev også innen andre sjangrer.

Kjærlighetfortellinger i To novelletter fra 1895, romanen Korset fra 1896, skuespillene De røde draaber fra 1897, Esther fra 1899 og Om vaaren posthumt fra 1902, samt en rekke prosadikt.

De røde draaber er et modernistisk drama i fire akter som starter med en fest til ære for kjemikeren og vitenskapsmannen Odd Berg. Med sin forskning har han gjort det mulig å åpne en fabrikk i hjembyen, men han hjemsøkes av tvil til sitt eget prosjekt. Stykket handler om jakten på de røde dråpene, en åndelig substans som skjuler seg i materien, men gradvis erstattes av ikke-åndelig mekanikk.

Først i 1928 ble det satt opp på Agnes Mowinckels avantgardeteater Balkongen i Oslo, til sprikende anmeldelser. Den uferdige boka regnes som hans hovedverk ved siden av Digte.

Det er en navnløs på en ensom benk, og hun gjemmer en syk — dikter-jeget. Hun har i hendene sine øynene hans. Det litterære virkemiddelet heter pars pro toto, delen står for helheten.

Turkise gardiner

Det viktigste ved ham er øynene, det viktigste ved henne er hendene. Linjen kan tolkes på mange måter. For eksempel er det i øynene redsel er best uttrykket, mens en fast, myk hånd kan representere trygghet. Det er vanskelig å tenke seg noe mer skremt enn øyne uten kropp. Avslutningslinjene er at ingen uten Gud hører hans hulken, og hennes trøst. Hvem denne guden er, får være opp til enhver å fortolke. Det kan godt forstås som at de to, forenet i denne natten, er ensomme og usynlige for alle andre.

Det er kun Gud, eller verdensaltet, som registrerer det som foregår. Og fra ham kommer ingen trøst. Den trøstende hvisken er som suset fra bladene. Jeg mener dette er et uttrykksfylt dikt, ekspresjonistisk som et maleri av Munch. Det er en verden man ikke kan gripe fast i, der tingene glir ut, hvor alt blir sløret og uklart. Det er en verden hvor ensomheten er intens, og hvor noe egentlig sjelelig fellesskap er temmelig uoppnåelig. Selv om den navnløse kvinnen trøster jeg-perosnen i diktet, blir verken vi eller han kjent med henne.

De hadde kanskje mer frihet, men statusen til mennesket var lite. Mange delte en følelse av å være fremmed og feilplassert, og av å mangle noe å tro på. Man lurte på hva man kunne vente seg. Betegnelsen er en av mange som er brukt om det siste tiåret på 1800-tallet, og den sier noe vesentlig om pessimismen som kjennetegner dette tiårets kunst og litteratur. Dekadanse moralsk forfall er en annen. De er knyttet til en voksende kritikk av moderniteten som man fant over hele Europa, en sivilisasjonskritikk.

Han publiserte siden dikt i aviser og tidsskrifter, men utgav vesentlig prosa-arbeider: fortellingene To novelletter 1895, romanen Korset 1896, skuespillet De røde draaber 1897. Skuespillet Om vaaren skrevet 1898 ble oppført på Nationaltheatret i 1902.

SIGBJØRN OBSTFELDER NAVNLØS Relaterte emner

Sigbjørn Obstfelder Sigurd Obstfelder er ein sentral skikkelse i nyromantikken. Nyromantikken kom som ein reaksjon på den meir dystre realismen. Typisk for verk innafor nyromantikken er at dei legg meir vekt på subjektet i forteljinga. Hovudpersonens ubevisste sjeleliv skulle nå stå i sentrum. Slik som dei fleste moderne rim har heller ikkje detta enderim i form av verken parrim, kryssrim eller omslutande rim. Men det er viktig å ikkje blande rim saman med rytme, noko ein kan finne fleire steder i diktet, i form av blant anna gjentakingar. Elles er det biletlige språket rikt og ein blir sittande at med eit ganske så detaljert bilete i hovudet etter å lesi diktet.

Sigbjørn Obstfelder Navnløs
SIGBJØRN OBSTFELDER NAVNLØS Kommentarer:
Redaktør på Sigbjørn obstfelder navnløs
Kristiansen fra Hermansverk
Jeg nyter utforske norske bøker mindre. Se min andre innlegg. Jeg er sterkt påvirket av Motorrad Drag Racing.
INTERESSANTE NYHETER
Kalender
MoTuWeThFrStSu
booked.net